Ingen motsetning mellom solidaritet og egeninteresser

Bård Vegar Solhjell sine meninger i Morgenbladet om det han kaller for «Bistand 2.0» har fått sterk kritikk fra flere hold. 

Solhjell argumenterer for en «Bistand 2.0» der «globale investeringer» i felles utfordringer, som for eksempel klimaendringer, fremmes som en mulig parallell til tradisjonell bistand for økonomisk utvikling i de fattigste landene.

Først ute var generalsekretær i CARE Norge Kaj-Martin Georgsen, som skrev i Panoramaat han frykter at en slik ny bistand, satt i motsetning til tradisjonell bistand, vil gjøre en allerede hardt presset bistandspott enda mer redusert.

Først Georgsen, og nå enda tydeligere Dagfinn Høybråten, frykter at fattigdomsbekjempelse dermed blir nedprioritert. Det spesielt hvis rike lands kjepphester som klimatiltak og pandemiberedskap, blir inkludert i bistandens omfang. Viktige formål, som likestilling for eksempel, risikerer også å ikke bli tatt opp i tilstrekkelig grad i norsk utviklingspolitikk.

Mulig å få til begge deler

Vi vil heller argumentere for at det ene ikke trenger å komme i veien for det andre. Bistandsbudsjettet er penger og penger er politikk, så det er forståelig å ville beskytte norsk bistand som den er.

Dette gjelder spesielt i en tid hvor andre «giverland» har kuttet i bistandsbudsjettene sine. Det inkluderer Sverige, som i likhet med Norge lenge har vært ett av de få landene til å nå OECD-målet om å bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) til bistand.

Men før et kunstig skille skapes mellom altruistisk bistand og bistand i tråd med våre egeninteresser, bør vi også være ærlige om hva bistand alltid har vært.

Tradisjonell bistand bør ikke forstås som tuftet på solidaritet og altruisme alene. Solidaritet har klart vært en sentral brikke, både i motivasjon og i fremstilling. Men som Solhjell beskriver, har bistanden alltid vært drevet frem av en grad av egeninteresser, i tillegg til verdier som solidaritet.

Tradisjonell bistand trenger ikke romantiseres 

Tradisjonell bistand bør ikke forstås som tuftet på solidaritet og altruisme alene. Solidaritet har klart vært en sentral brikke, både i motivasjon og i fremstilling.

Men som Solhjell beskriver, har bistanden – helt fra Norge startet sitt første bistandsprosjekt i Kerala i India i 1952 – alltid vært drevet frem av en grad av egeninteresser, i tillegg til verdier som solidaritet.

På samme tid, gikk store deler av det vi i dag kaller for «det globale sør», gjennom avkolonialiseringsprosesser. Mange steder ble tidligere koloniforhold erstattet med bilaterale bistandsavtaler – en gunstig måte å videreføre «privilegerte samarbeid» på. 

Historisk sett hadde Norge en konkurransefordel her, som vi har brukt ved å markedsføre oss som et «land uten kolonifortid». Et fortrinn Norge har brukt for å underbygge altruismen vår, og ideen om at Norge kommer uten egeninteresser som baktanke.

Poenget er at bistand alltid har vært en måte for Norge å markere seg internasjonalt og få innflytelse i internasjonale fora. 

Kerala-prosjektet er også et skolebok-eksempel på den gode samaritanen som kommer utenfra, men tråkker feil i en kontekst de ikke kjenner godt nok: De motoriserte båtene som Norge innførte gjorde at fiskebestanden nærmere kysten forsvant på grunn av overfiske, som igjen gjorde at fiskerne måtte dra enda lenger ut for å finne fisk. Samtidig ble andre tilpasninger gjort underveis i prosjektet som strakk seg over 20 år.

70 år med tradisjonell bistand

Vi har selvfølgelig lært mye etter å ha drevet med tradisjonell bistand i 70 år, og bistand fungerer bedre i dag enn før.

Dagens bistand er både mer effektiv og målrettet. Den er også blitt en viktig del av det internasjonale samfunnet, inkludert et globalt sivilsamfunn som rett og slett ikke fantes på 1950-tallet. 

Det sistnevnte er et godt eksempel på hvor mye som har forandret seg verden rundt de siste tiårene.

Globalt sett har fattigdommen gått ned. Men bistandsbehovene har økt og nye globale fellesutfordringer har kommet på banen. Til og med bærekraftsmålene – planetens største redningsapparat – trenger i dag en «global rescue plan», ifølge FNs generalsekretær António Guterres.

Hvorfor da finansiere noe så tverrgående som likestilling bare gjennom bistand i dag? Spesielt når effekten av patriarkisme følger kvinner når de flykter over grenser og til og med befinner seg i «rikere» land som ikke lenger kvalifiserer for offisiell bistand.

Må også beskytte fremtidige generasjoner

Akkurat som i 1952, må vi også i dag tenke både mer systematisk og mer langsiktig hvis vi mener alvor med å bygge en mer rettferdig og motstandsdyktig verden.

Historisk sett kan problemstillingen sammenlignes med hvordan alle land har måttet utvikle seg internt fra føydalistiske systemer til moderne stater finansiert av skatteinntekter. Dette har sikret investeringer til samfunnets felles beste, og sørget for økonomisk og sosial fremgang. 

Utfordringen i dag, er at vi må finne nye internasjonale løsninger, som både kan beskytte verdens fattige, oss selv og til og med fremtidige generasjoner.

Og vi trenger disse løsningene nå. Klimaendringer venter ikke. Populistiske ledere som utnytter det 21. århundrets vedvarende ulikhet virker heller ikke til å være spesielt tålmodige.

Hvis vi da snur leksjonene fra historie til geografi, ville vi sett at andre land er godt i gang med en slags Bistand 2.0 allerede.

Tre sentrale hensyn

Men ytterlige tre hensyn må legges til hvis denne debatten skal tas videre på en fornuftig måte. 

Først, som Ottar Mæstad har skrevet, nye «globale» investeringer må komme i tillegg til tradisjonell bistand, muligens finansiert via departementene direkte, som for eksempel at Helsedepartementet tar seg av global pandemiberedskap.

For det andre, må vi få en bedre forståelse av hvordan vi skal definere globale fellesutfordringer og om begrepet «globale fellesgoder» er tilstrekkelig. Vi må for eksempel enes om kategorien skal inkludere felles naturressurser, som regnskog eller hav, og om vaksiner strengt tatt er offentlige eller private goder.

For det tredje, må denne debatten skje i takt med lignende initiativ i andre land. Det hjelper lite om Norge setter av litt ekstra til å møte globale fellesutfordringer om ikke andre gjør det samme.

Her burde vi vende tilbake til Kerala igjen. Det er ikke uten betydning at Norge begynte å gi bistand allerede mens vi fortsatt selv mottok Marshallhjelp og bygde opp vårt eget land etter krigen. 

Poenget er at internasjonal finansiering må være mangfoldig, og ikke bare fra nord til sør. Og vi må vurdere nøye bruken av bistandsmidler innenlands. (Den største årsaken til en egentlig større bistandspott i mange OECD-land i 2022 var kostnader for å dekke mottaket av flyktninger her hjemme.)

Hvis vi da snur leksjonene fra historie til geografi, ville vi sett at andre land er godt i gang med en slags Bistand 2.0 allerede.

Her snakker vi ikke bare om OECD/DAC-land, og vi bør være ydmyke nok til å lære av andre former for internasjonalt samarbeid.

I Latin-Amerika er det for eksempel vanlig å ha utviklingsdirektorater – men de forvalter ikke bistand som vi forstår det, heller «sør-sør»-samarbeid og finansiering som går begge veier over landegrenser. 

Heller enn å stanse det, bør vi kanskje tenke enda mer ambisiøst. Det kan gjøres ved at Norge kobler seg opp mot det som skjer internasjonalt, inkludert med involvering av det globale sivilsamfunnet.

Trengs enda mer ambisiøs tenkning

Heller enn å stanse det, bør vi kanskje tenke enda mer ambisiøst.

Det kan gjøres ved at Norge kobler seg opp mot det som skjer internasjonalt, inkludert med involvering av det globale sivilsamfunnet.

I tillegg til å ta opp denne ideen om at felles innsats må brukes mot felles utfordringer, så har det globale sivilsamfunnet jobbet for at en slik utvikling også må skje i tråd med felles beslutninger og et nytt og mer rettferdig internasjonalt styresett. 

Dette kalles ikke for Bistand 2.0, men for Global Public Investment. Og Norge er godt rustet til å spille en ledende rolle i utviklingen og prøvekjøringen av en slik ny form for internasjonalt samarbeid.

En slik tilnærming, der ikke bare «giverlands» penger går til viktige formål, men der middelinntektsland som Mexico, Colombia, Indonesia, Sør Afrika og mange andre, er med på å bidra til globale fellesmål, bærekraftsmålene inkludert. 

Og hvorfor det? Jo, nettopp fordi det å sikre forsyningen av globale fellesgoder og beskyttelsen av naturressurser også tjener fattigdomsbekjempelse. I en tidsalder preget av globale kriser fra sult til klimaendringer og krig, må vi tenke både mer systematisk og langsiktig om hvordan vi best kan bruke nasjonale ressurser globalt.